"Jubileum"

Huy

 

Jeg skrev et innlegg om hvordan den første måneden etter skyte-episoden hadde vært, og i dag er det to måneder siden dette innlegget. Jeg tenkte derfor å komme med en liten «status» etter tre måneder.

For eventuelt nye lesere kan jeg vel i korte drag si at jeg for tre måneder siden i dag var ganske langt nede, og hadde både et ønske og en plan om å avslutte livet. Jeg var hos en bekjent for en «siste fest», og hadde med meg en sekk med blant annet en løkke som jeg skulle henge meg i. Da jeg ble litt bedugget, begynte jeg å fortelle om planene mine, og løkken ble gjemt. Dette endte med at jeg tok med en soft-gun ut i gaten, sa til de jeg var hos at de skulle ringe politiet, og min «plan» var da å bli skutt og drept av politiet. Det gikk ikke helt etter boken, og jeg ble i stedet skutt i foten.

Tiden som har fulgt har innebært veldig store forandringer for meg. Da jeg lå på Haukeland etter skuddskaden tenkte jeg med meg selv at dette skulle bli et vendepunkt. Lite visste jeg da at dette vendepunktet ville si brutt samboerskap, ny leilighet og, for første gang på flere år, et fast dagtilbud på Amalie Skrams Hus. Denne bloggen har også vært veldig viktig for meg, i den forstand at jeg får muligheten til å sette ord på mine tanker og følelser, i tillegg til at det er mye lettere å være åpen rundt min psyke. Jeg har også begynt å trene, og har fått mine første erfaringer som skuespiller, etter å ha vært statist i Hekseringen, Aber Bergen og spilt inn reklamefilm for TV2sporten sammen med min 8 år gamle sønn. Som de fleste også har fått med seg, kom jeg i går hjem etter en uke på Rhodos, en tur jeg (i utgangspunktet) tok helt alene. Jeg har også klart å snu en negativ døgnrytme der jeg gjerne sov hele dagen og var mye våken om natten. Og viktigst av alt; jeg gleder meg stort sett til å stå opp om morgenen, og det er det flere år siden jeg har opplevd, i hvert fall over tid.

Den siste tiden før episoden hadde jeg også unngått behandlingstilbud som psykolog og psykiatritjenesten fordi jeg ikke ønsket å snakke om hvordan jeg hadde det, rett og slett fordi jeg hadde bestemt meg for å dø. De siste tre månedene har jeg bare gått glipp av en avtale hos psykolog, og det var på grunn av forsovelse. Ellers har jeg fulgt opp alt av avtaler i forbindelse med behandling.

Når jeg nå, 3 måneder etterpå, tenker over det som har skjedd, er det spesielt tre personer som har hatt betydning for meg, selv om det ikke har vært mange fysiske møter med noen av dem. En av dem har som jobb å være en såkalt erfaringskonsulent ved (blant annet?) Solli DPS, mens de to andre kan også kalles erfaringskonsulenter, men jeg har møtt dem på «privaten». Det å møte andre mennesker som har vært gjennom litt av det samme som meg har vært veldig verdifullt for meg. De har ikke hatt det samme sykdomsbildet som meg, og har heller ikke nødvendigvis vært suicidale, men de har alle jobbet seg opp fra psykisk sykdom. Jeg har, gjennom dem, lært mye, og det er for eksempel etter et generelt råd fra en av dem at jeg tok på meg utfordringen å være med på Hekseringen, noe som viste seg å være et valg jeg aldri ville vært foruten. Men det aller viktigste jeg sitter igjen med, om det skulle kokt ned til en ting er at det er ok å ha en dårlig dag og ligge «i fosterstilling» i sengen, så lenge man klarer å presse seg opp neste dag. Og med dette også klare å tenke at dersom det går litt dårlig en dag, må jeg gjøre det jeg kan for å fortsette den positive trenden når morgendagen kommer.

Det har selvfølgelig ikke gått strålende hver eneste dag de siste tre månedene, og jeg har hatt noen slike sengeliggende dager, jeg har grått når jeg har vært i leiligheten alene, jeg har vært sint uten egentlig å vite hvorfor, og jeg har hatt perioder der jeg har tenkt at det hadde vært bedre om jeg ikke var mer. Men til forskjell fra tidligere, der slike tanker fikk vokse seg store og feite, har jeg altså flere muligheter til «utblåsning» gjennom ulike behandlingstilbud, blogg og venner som jeg kan betro meg til.

Med tiden håper jeg at jeg kan jobbe med å informere/undervise med det jeg har opplevd, og dette er noe jeg så smått har begynt å jobbe med i løpet av disse månedene. Men jeg har lagt merke til at det å skulle gå gjennom livets nedturer ikke har vært så lett som jeg hadde trodd, så dette arbeidet kommer til å ta tid. Ettersom jeg fremdeles venter på en reaksjon i forhold til denne skyte-episoden har jeg det heller ikke travelt med dette, for jeg tenker at alle aspekter ved mitt «gamle» liv må være unnagjort, og jeg må ha hatt et stabilt liv over en viss tid før jeg begynner å «forelese» om tilfrisknings-prosessen min.

Som man gjerne kan se, har altså livet mitt blitt ganske så mye bedre på bare tre måneder, så tenk hva et halvt år eller et år kan gjøre for meg! Men det skal også sies at jeg i det siste har tenkt en del på en eventuell straff i forbindelse med det som har skjedd, og dette kan føre til et tilbakeslag av uante dimensjoner. «Ikke tenk så mye på det» er sikkert noe noen kan tenke. Det er veldig lett å si for den som ikke er i situasjonen, men jeg prøver så godt det lar seg gjøre å tenke på andre ting. Så ikke tro at jeg går rundt og tenker på dette «med vilje» 😊

Det er sikkert flere ting jeg kunne skrevet om, og det er absolutt flere personer jeg kunne nevnt som har hatt betydning for mine siste tre måneder, men da hadde dette blitt en roman i stedet for et (litt langt) innlegg. Så jeg velger å avslutte denne oppdateringen her, så kommer det nok en ny om tre måneder.

 

BEB

 

Trond Helge

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

telge

telge

37, Bergen

Kar på 37 år med tre sønner. Elsker Liverpool FC, Brann, Barcelona og City of Liverpool FC. Kommer til å blogge om det meste, men mest om min psykiske helse og fotball. BEB!

Kategorier

Arkiv

hits